En veverskes hverdag

Skrevet av: Anne Huso

– Jeg huske fortsatt hvordan man gjør det den dag i dag.

Magnhild Hansen har slett ikke glemt gamle kunster når det kommer til vevteknikk. Til tross for at det er gått 31 år siden hun arbeidet på veveriet på Arne fabrikker.  Å være tilbake på det som var arbeidsplassen hennes i over tretti år vekker minner, og Magnhild forteller villig vekk om arbeidet sitt. Hennes historie rommer også industrieventyret som fant sted i Ytre Arna. Det var i perioden 1948 til 1979 at Magnhild jobbet på bomullsfabrikken her. 

Bare 19 år gammel kom hun fra Sunnfjord for å arbeide i det som het spinneriet. Her spant man tråd som ble brukt i vevingen av stoff. Grunnen til at hun flyttet fra Sunnfjord til Arna var at hun trengte en jobb, og hun hadde hørt fra andre at fabrikken var en god arbeidsplass.  Sammenlignet med i dag, fikk hun nok det man kan kalle en tidlig start på arbeidslivet. Til tross for at hun ikke hadde rundet tjue år, var Magnhild slett ikke blant de yngste på fabrikken.

– Jeg kan ikke huske helt hvor gamle de yngste var, men jeg husker det var flere som jobbet her for å tjene penger til konfirmasjonsklærne.  Det fantes ikke noen aldersgrense for når man kunne begynne å jobbe den gangen.

Opplæringen for nykomlingene var verken spesielt omfattende eller spesielt god. For Magnhild ble løsningen å ta saken i egne hender.

– Jeg sa til han som skulle lære meg opp at han gjorde meg en stor tjeneste ved å gå. Jeg synes det var bedre å observere selv. Slik skjønte jeg hvordan jeg skulle gjøre det.

Det var et hardt arbeid, og det krevde sin kvinne. Magnhild hadde ansvaret for 28 små vevstoler. Arbeiderne jobbet på skift i veveriet. En uke jobbet man fra seks om morgenen til to om ettermiddagen. Neste uke jobbet man fra to om ettermiddagen til ti om kvelden. Siste uke i turnusen jobbet man fra ti om kvelden til seks om morgenen. I løpet av dagen hadde man en halv times matpause. Denne foregikk i et rom, som kun var adskilt fra vevene med et forheng. Man fikk med andre ord ingen fred fra støyen vevstolene produserte. Slik gikk dagene.

– Vi gikk rundt hele dagen.  Det var ikke snakk om å sette seg ned. Ikke akkurat noe latmannsliv. Selvfølgelig hendte det man var lei, men så fant man på noe. Det kunne være å fortelle hverandre skrøner. Jeg vil påstå at vi hadde det kjekt. Det var så godt samhold mellom oss som arbeidet her.

Lønn for strevet fikk de, men i følge Magnhild var den ikke mye å skryte av. Den siste tiden før hun sluttet hadde hun en timelønn på 27, 77 kroner. Da hun senere begynte å jobbe på sykehjem, gikk lønnen opp med ti kroner.

-En gang, etter at jeg hadde fått lønning, spurte vevmester Veseth hvorfor jeg så så misfornøyd ut. Da sa jeg at det var fordi jeg syns jeg godt kunne fått litt mer lønn. Til svar på det fikk jeg høre at det var en bra lønn jeg hadde fått. Da jeg senere begynte å arbeide på sykehjem følte jeg at jeg var rik, med hele ti kroner mer i timen.

Magnhilds vevstoler produserte først og fremst bomullsstoff som ble sendt videre. Det ble imidlertid også laget sengetøy og duker i fabrikken. Til de fineste dukene brukte man stoff av såkalt slottskvalitet.  Stoffene ble også ofte levert videre til skreddere og konfeksjonsforretninger. Disse gjorde stoffet om til klesplagg.

Ferie fra fabrikkarbeidet fikk Magnhild og de andre i veveriet om sommeren. Ferie betød imidlertid ikke helt det man vanligvis legger i ordet ferie.

– I ungdommen brukte jeg sommeren til å hjelpe til i slåtten hjemme i Sunnfjord, kan Magnhild fortelle.

Som for mange andre spilte fabrikken en stor rolle i Magnhilds liv, langt utover det å være arbeidsgiver. Også mannen hennes jobbet på fabrikken, med fargeriet som sin arbeidsplass. Bryllupsbildet ble tatt av fabrikkens egen fotograf. Trekking av tenner var det fabrikkens tannlege som tok seg av. I tillegg gikk Magnhilds tre barn på fabrikkens skole. Det hendte fra tid til annen at barna måtte bli passet på av en av fabrikkvaktene, mens de ventet på at Magnhild eller mannens skift skulle ta slutt.  Mat ble handlet inn i fabrikkens egen kolonialhandel.

Industrieventyret tok, som alle eventyr, likevel slutt. Importen av stoff fra utlandet startet på 60-tallet og bekymring oppsto blant de ansatte. Det var oppsigelser, og avdeling for avdeling ble fabrikken lagt ned. Da vevstolene til Magnhild sa bom stopp i 1979, var hun den siste veversken som kastet inn håndkleet. Hun fikk imidlertid tilbudet om å fortsette på sysalen.

– Men ikke snakk om at jeg ville det. Sitte der oppe med det ensformige arbeidet. Nei, da kunne jeg like godt finne meg et annet sted å arbeide, forteller Magnhild.

Og slik ble det. Vevstoler ble byttet ut med kopper og kar på et sykehjem. Et kapittel i Ytre Arnas historie og Magnhild Hansens yrkessliv lukket seg samtidig.