Arkiv | oktober, 2010

Ytre Arna Historielag

1 Oct

Av Ida Rullestad

I dag står Ytre Arna Historielag sitt museum som minnet om alt som en gang var. Historielaget ble opprettet for seks år siden, og museet fant sin form for fire år siden. I dag er det ti ildsjeler som holder liv i laget, med møter hver uke. To av disse er Gerald Kalsås og Fridtjof Mjelde. Kalsås jobbet åtte år på silkeavdelingen, og han knyttet inn ny renning (tråd) når vevstolen var tom for denne. Mjelde jobbet på Renneriet i tjue år, og var med på å starte Historielaget. Sollaug Damminger var selv lærer, og synes det var uten mening å snakke om lokalhistorie uten å ha noe å vise til. Hun og de andre synes Ytre Arna har vært altfor viktig til å gå i glemmeboken, det var sentrum for mye, alt var i Ytre Arna. De ville dokumentere med bilder, rekvisitter og annet fra den tiden. Museet huser i dag utstillingen de har kalt ”Elvæ, fabrikken og folket”, og holder åpent på lørdager og søndager.

– Det var med elven alt starter, sier Sollaug og siterer sangen: ”Her startet det, millom mosgrodde bjørke og steina”.

Advertisements

Elven, Veven, Bygden

1 Oct

Av Ida Rullestad

Det er kaldt når vi kommer til Ytre Arna denne tirsdagsmorgenen, solen sniker seg opp husvegger og kaster skygger over fortauene, men varmer ikke luften enda. I svingene ned mot Arna Næringspark står Sollaug Damminger og peker mot elven som var opphavet til at Ytre Arna ble en kulturell industrihovedstad. Lederen for Ytre Arna Historielag kaster et blikk utover fjorden:

– Her hadde de alt, sier hun.

Det var Peter Jebsen som startet det hele. I 1840 kom han fra England, og såg potensialet i Blindheimselven som renner gjennom Ytre Arna. Med utgangspunkt i denne bygget han opp virksomheter som baserte seg på vannkraft, og fikk satt i gang store produksjoner som resulterte i mange arbeidsplasser. Rundt disse vokste det fram et rikt kulturliv, og Ytre Arna ble pionerbygden utenfor Bergen. I dag er det lite ved selve stedet som vitner om den tidligere statusen som industrielt sentrum, men nedenfor den svingete veien ligger museet som styres av Historielaget, og her finnes spor fra andre tider.

Johannes Veseth kommer mot oss og hilser.

– Jeg hadde den tvilsomme ære å være stedets siste veverimester, smiler han vemodig, før han ler: – Den gang ante jeg ikke at vi ville ende opp på et museum!

Johannes begynte i Farge Arpatur i 1947. Allerede i 1948 byttet han over til Veveriet.

– Det var min svigerfar som var fargerimester på Arpatur, så å bytte var helt greit, smiler han. På Veveriet var Johannes Veveoperatør, men fikk etter hvert tilbudet om å bli Veveriformann på den betingelsen at han dro til Tekstilskolen i Norrköping. Og Johannes dro. I 1962 flytta han til den lille svenske byen og begynte å studere.

– Det var beinhardt, sier Johannes.

– Jeg begynte tidlig å jobbe systematisk. Jeg skrev ned alt som ble skrevet på tavlen og alt som ble sagt, og så pugget jeg. De andre dro ut på byen og tok seg et par øl om kveldene; jeg øvde og øvde. Jeg hadde ikke råd til noe annet.

Han smiler:

– Med fare for å høre ut som jeg skryter: jeg fullførte som tredje beste i klassen.

Da Johannes kom hjem til Norge, begynte han først som assistent og i 1965 ble han Veverimester. I 1970 kom fusjonen med Høie, og et nytt veveri ble satt i gang. Nå fikk de vevstoler fra Halden, Mosjøen, Mosby og flere andre steder. Totalt var det 120 maskiner, og på hele fabrikken var det 1200 arbeidere, under de respektive avdelingene ull, silke og bomull. Det var gode tilder for Arne Fabrikker. De solgte produkt av høy kvalitet til Forsvaret, hotell, sykehus og andre institusjoner over hele landet. Fabrikkene hadde tusentall av kunder, og det kunne stå 4 taxier utenfor fabrikkene, klare for å kjøre varene videre. De gode økonomiske tidene resulterte også i at Ytre Arna ble plattform for kulturliv og sosialt engasjement. Fagforeninger, musikklag, håndverkslag og andre foreninger fikk rom til å vokse.

– Folk hadde en enorm energi, sier Sollaug Damminger.

– Selv etter lange dager på fabrikken dro de ut om kvelden og var sammen med andre; hadde det kjekt.

På selve fabrikken jobbet mange ektepar, og Johannes mimrer til hvordan ektefeller møttes i forbifarten og vekslet ord som ”Barna er snart hjemme fra skolen” og ”Husk å sette på potetene”. Johannes ler:

– Og det var mange som også fant sin kommende kone eller mann her på fabrikken. Mange ektepar fikk sin start her.

Johannes tenker seg om, før han fortsetter:

– Jeg ansatte mest kvinner, ikke så mange menn. Menn har en tendens til å ville bytte arbeidssted og flytte på seg. Med kvinnene var det mer forutsigbart og stabilt. Og med tanke på den diskusjonen som går angående likelønn i dag, så må eg bare få si at jeg var tillitsmann her i 60-årene, og da fikk jeg gjennom forslaget om at kvinner og menn skulle tjene det samme. Det virket helt idiotisk at de som jobbet mest skulle tjene minst.

Den gamle Veverimesteren tar oss med bort til de to vevstolene som står i museet. Den ene er fra Berger og 1920-tallet, den andre stod opprinnelig i Arna og ble hentet tilbake fra Høie når museet skulle åpne. Johannes forklarer at det finnes mange former for veving; toskattsveving, diagonal veving, fiskebindsvev, ripsvev. Å veve handler om å finne et mønster å følge.

– Men ikke for slavisk, sier Johannes, og fortesetter:

– En gang hadde det skjedd en feil på produktene, en feil som kanskje låg i vevingsmønsteret. Da tok jeg med meg en prøve hjem, og nøstet tråd for tråd. En liten detalj var det som hadde gjort utslaget. Man må av og til tenke større enn mønsteret.

På siden av vevstolene henger det papirmateriale med mange hull. Dette hullsystemet fungerte som en slags logg over vevingen, og Arne Fabrikker var tidlig ute med dette.

– Kvaliteten på produktene var god, det var det fabrikken var kjent for, sier Sollaug.

På 1960-tallet kunne man begynne å se de tendensene som i dag gjør seg gjeldende i produksjonen av tekstiler: det er mindre lønnsomt å drive i Norge, og mer lønnsomt å drive i asiatiske land. Etter hvert som konkurransen fra øst ble mer markant, gikk det dårligere for Arne Fabrikker. I 1987, etter mange tøffe år, gikk Johannes ut av fabrikkene for siste gang. I 1989 stod vevstolene tomme. Johannes blir trist når han snakker om det.

– Årene før vi stengte var tunge, sier han.

Men minnene om bedre tider er sterke:

– Det var som så fint med fabrikkene, var at alle kunne få jobb. Det var rom for alle, sier Sollaug.

– Lønningene var ikke høye, og arbeidet var hardt. Jeg husker at det å gå gjennom fabrikken var en påkjenning i seg selv, lyden fra maskinene var skarp og hard. Men det miljøet som vokste fram, var unikt.

Da fabrikkene stengte, fikk mange av arbeiderne jobb på Toro-fabrikken i Arna. Gerald var en av disse, og han sier at arbeiderne fra fabrikkene fikk gode ord fra sin nye arbeidsgiver.

– Det var gode folk du sendte fra deg Johannes, sier han og nikker bort mot den gamle Veverimesteren:

– Det var fordi du var en god sjef.

– Det var godt å høre, sier Johannes.

Fabrikkmuseet i bilder

1 Oct

Av: Anne Huso

En veverskes hverdag

1 Oct

Skrevet av: Anne Huso

– Jeg huske fortsatt hvordan man gjør det den dag i dag.

Magnhild Hansen har slett ikke glemt gamle kunster når det kommer til vevteknikk. Til tross for at det er gått 31 år siden hun arbeidet på veveriet på Arne fabrikker.  Å være tilbake på det som var arbeidsplassen hennes i over tretti år vekker minner, og Magnhild forteller villig vekk om arbeidet sitt. Hennes historie rommer også industrieventyret som fant sted i Ytre Arna. Det var i perioden 1948 til 1979 at Magnhild jobbet på bomullsfabrikken her. 

Bare 19 år gammel kom hun fra Sunnfjord for å arbeide i det som het spinneriet. Her spant man tråd som ble brukt i vevingen av stoff. Grunnen til at hun flyttet fra Sunnfjord til Arna var at hun trengte en jobb, og hun hadde hørt fra andre at fabrikken var en god arbeidsplass.  Sammenlignet med i dag, fikk hun nok det man kan kalle en tidlig start på arbeidslivet. Til tross for at hun ikke hadde rundet tjue år, var Magnhild slett ikke blant de yngste på fabrikken.

– Jeg kan ikke huske helt hvor gamle de yngste var, men jeg husker det var flere som jobbet her for å tjene penger til konfirmasjonsklærne.  Det fantes ikke noen aldersgrense for når man kunne begynne å jobbe den gangen.

Opplæringen for nykomlingene var verken spesielt omfattende eller spesielt god. For Magnhild ble løsningen å ta saken i egne hender.

– Jeg sa til han som skulle lære meg opp at han gjorde meg en stor tjeneste ved å gå. Jeg synes det var bedre å observere selv. Slik skjønte jeg hvordan jeg skulle gjøre det.

Det var et hardt arbeid, og det krevde sin kvinne. Magnhild hadde ansvaret for 28 små vevstoler. Arbeiderne jobbet på skift i veveriet. En uke jobbet man fra seks om morgenen til to om ettermiddagen. Neste uke jobbet man fra to om ettermiddagen til ti om kvelden. Siste uke i turnusen jobbet man fra ti om kvelden til seks om morgenen. I løpet av dagen hadde man en halv times matpause. Denne foregikk i et rom, som kun var adskilt fra vevene med et forheng. Man fikk med andre ord ingen fred fra støyen vevstolene produserte. Slik gikk dagene.

– Vi gikk rundt hele dagen.  Det var ikke snakk om å sette seg ned. Ikke akkurat noe latmannsliv. Selvfølgelig hendte det man var lei, men så fant man på noe. Det kunne være å fortelle hverandre skrøner. Jeg vil påstå at vi hadde det kjekt. Det var så godt samhold mellom oss som arbeidet her.

Lønn for strevet fikk de, men i følge Magnhild var den ikke mye å skryte av. Den siste tiden før hun sluttet hadde hun en timelønn på 27, 77 kroner. Da hun senere begynte å jobbe på sykehjem, gikk lønnen opp med ti kroner.

-En gang, etter at jeg hadde fått lønning, spurte vevmester Veseth hvorfor jeg så så misfornøyd ut. Da sa jeg at det var fordi jeg syns jeg godt kunne fått litt mer lønn. Til svar på det fikk jeg høre at det var en bra lønn jeg hadde fått. Da jeg senere begynte å arbeide på sykehjem følte jeg at jeg var rik, med hele ti kroner mer i timen.

Magnhilds vevstoler produserte først og fremst bomullsstoff som ble sendt videre. Det ble imidlertid også laget sengetøy og duker i fabrikken. Til de fineste dukene brukte man stoff av såkalt slottskvalitet.  Stoffene ble også ofte levert videre til skreddere og konfeksjonsforretninger. Disse gjorde stoffet om til klesplagg.

Ferie fra fabrikkarbeidet fikk Magnhild og de andre i veveriet om sommeren. Ferie betød imidlertid ikke helt det man vanligvis legger i ordet ferie.

– I ungdommen brukte jeg sommeren til å hjelpe til i slåtten hjemme i Sunnfjord, kan Magnhild fortelle.

Som for mange andre spilte fabrikken en stor rolle i Magnhilds liv, langt utover det å være arbeidsgiver. Også mannen hennes jobbet på fabrikken, med fargeriet som sin arbeidsplass. Bryllupsbildet ble tatt av fabrikkens egen fotograf. Trekking av tenner var det fabrikkens tannlege som tok seg av. I tillegg gikk Magnhilds tre barn på fabrikkens skole. Det hendte fra tid til annen at barna måtte bli passet på av en av fabrikkvaktene, mens de ventet på at Magnhild eller mannens skift skulle ta slutt.  Mat ble handlet inn i fabrikkens egen kolonialhandel.

Industrieventyret tok, som alle eventyr, likevel slutt. Importen av stoff fra utlandet startet på 60-tallet og bekymring oppsto blant de ansatte. Det var oppsigelser, og avdeling for avdeling ble fabrikken lagt ned. Da vevstolene til Magnhild sa bom stopp i 1979, var hun den siste veversken som kastet inn håndkleet. Hun fikk imidlertid tilbudet om å fortsette på sysalen.

– Men ikke snakk om at jeg ville det. Sitte der oppe med det ensformige arbeidet. Nei, da kunne jeg like godt finne meg et annet sted å arbeide, forteller Magnhild.

Og slik ble det. Vevstoler ble byttet ut med kopper og kar på et sykehjem. Et kapittel i Ytre Arnas historie og Magnhild Hansens yrkessliv lukket seg samtidig.

Bilder fra fabrikken

1 Oct

Bilder fra fabrikken

1 Oct

Research, telefoner, forberedelse

1 Oct

Av Ida Rullestad

Med det mål for øye at vi skal lage en liten dokumentarfilm om Vevteknikk ved Arne Fabrikker, har vi i disse ukene prøvd å finne ut mest mulig om stedet, menneskene og vevingen. To ganger har vi vært i Ytre Arna og besøkt museet til Ytre Arna Historielag, og møtt mennesker som tidligere har jobbet der. Historielaget har vært fantastiske i sin mottakelse av oss, og stilt opp med hjelp og nødvendig informasjon hele veien. Dette er et godt sammarbeid vi håper å fortsette videre i prosessen.

Til nå har prosessen vært preget av de tingene som ofte preger researchfasen: telefonsamtaler, mailutveksling, brainstorming om hvordan vi best skal fremstille temaet, gruppemøter og fordeling av oppgaver.

Å finne informasjon om Vevteknikk viste seg vanskeligere enn vi trodde først. Å lage en film om nettopp dette og få videreføre informasjon er en meningsfull oppgave, og vi gleder oss til fortsettelsen!